Maoriskikker og ord det er greit å kunne

Tikanga, den riktige måten å gjøre ting på

Tikanga oversettes gjerne med skikk eller riktig praksis. I Rotorua møter du det som gjest hos maoriverter, mange av dem fra Te Arawa, som er iwi ved Rotorua-sjøene. Vertene på hver kveld og hver landsbytur forklarer som regel hva de forventer før det starter, og hos Mitai kommer retningslinjene for å gå inn i landsbyen, et hellig sted, før noen setter foten innenfor. Dette er en levende kultur. Utøverne du møter om kvelden, drar hjem til sin whānau og tar med seg de samme skikkene i bryllup og begravelser. Det som følger, hjelper deg å forstå det du ser, og å unngå de få feilene som virkelig sårer.

Pōwhiri steg for steg

En pōwhiri er måten vertene tar imot besøkende på sin grunn. På en marae kan den ta lang tid. Versjonene hos Mitai og Te Puia er forkortet for besøkende, men beholder kjernen, omtrent i denne rekkefølgen.

1. Wero. En kriger kommer fram med et våpen for å prøve om de besøkende kommer i fred, og legger så et symbol på bakken. Høvdingen som de besøkende har valgt, går fram og tar det opp, og det viser at gruppen kommer som venner;
2. Karanga. En kvinne fra vertenes side sender ut et langt, høyt rop som trekker de besøkende fram, og i en full seremoni svarer som regel en kvinne fra de besøkendes side;
3. Taler. Talerne hilser gjestene og hedrer ofte dem som har gått bort. Etter hver tale følger som regel en sang;
4. Hongi. Vert og gjest presser nese og panne mot hverandre og deler et pust. Etter hongi er den besøkende ikke lenger en fremmed.

Hos Mitai velger de besøkende én person som skal stå fram som høvding. Blir det deg, forklarer vertene hva rollen innebærer, og leder deg gjennom den underveis. Te Puia skriver seremonien som pōhiri, en stavemåte du ofte vil høre i Rotorua.

Stillhet under utfordringen og hakaen

Wero skal være intens. Regn med oppspilte øyne og en utstrakt tunge, og en haka har den samme kraften. For en besøkende kan det virke teatralsk. For vertene er det alvor. Vær stille og rolig mens utfordringen pågår. Latter oppfattes som respektløst her. Det samme gjør det å skjære grimaser tilbake til krigeren eller å filme mens du kommenterer. Er du høvding, holder du blikket på krigeren mens du tar opp symbolet, og gjør det vertene ba deg om på forhånd. Når det gjelder applaus, følger du vertene.

Mer enn en krigsdans

Haka er langt mer enn en krigsdans. Haka ønsker gjester velkommen og markerer store prestasjoner. Noen tar farvel med de døde. Hver av dem har sine egne ord. Den mest kjente, Ka Mate, ble skrevet rundt 1820 av høvdingen Te Rauparaha og feirer at han slapp unna fiender som jaktet på ham. De fleste besøkende kjenner den fra All Blacks før landskamper i rugby. Poi er myke baller i snorer som de kvinnelige utøverne som regel svinger og slår i takt. Waiata er sanger, og mōteatea er eldre messende sanger, ofte klagesanger, som bærer historie i linjene sine. Hos Mitai hører du alt dette i én forestilling, sammen med tradisjonelle leker.

Bilder og tā moko

Det er lov å ta bilder under de fleste forestillinger, og vertene sier fra når kameraet kan komme fram. Spør før du tar nærbilde av noen, og særlig av tā moko, den tradisjonelle tatoveringen i ansiktet og på kroppen. En moko forteller om bærerens slekt og identitet, så den er personlig, ikke pynt. Mange maorier reagerer på at moko-mønstre kopieres over på kostymer eller suvenirer, og det er en god grunn til å beundre dem uten å låne dem. Slå også av blitsen på skogsturen, for sterkt lys gjør lysmarkene svakere for alle.

Der tapu gjelder

Tapu betyr hellig eller holdt atskilt, og det motsatte, noa, gjelder hverdagslige ting som mat. De to holdes fra hverandre. Hodet er den mest tapu delen av kroppen, så ikke ta på noens hode, heller ikke et barns. Mat skal holdes unna det som er tapu, og derfor bør du aldri sette deg på et bord der folk spiser, eller gå over mat som ligger på bakken. En wharenui, det utskårne møtehuset på en marae, har egne regler der et besøk inkluderer et slikt. Skoene tas av ved døra. Mat og drikke blir igjen utenfor.

Disse skikkene betyr mest på den guidede turen i Whakarewarewa Living Māori Village, fra ~22 €, der en guide som bor i landsbyen, leder deg i en time forbi marae og kokekildene. Ulempen er at du går gjennom folks hjem, så oppfør deg som en gjest. Hold deg sammen med guiden, hold deg unna private hager, og spør før du tar bilde av noen.

Ord det er greit å kunne

Te reo Māori er et offisielt språk i New Zealand, og du hører det overalt i Rotorua. Vokalene er korte og rene, en strek over en vokal gjør den lang, og «wh» uttales som regel nesten som en f.

Å si takk

Tips er ikke forventet i New Zealand, og vertene er ikke avhengige av det slik amerikanske guider er. Et takk er hyggelig når servicen har vært god, og et varmt «kia ora» eller «ngā mihi» på vei ut gjør mer inntrykk enn kontanter. Hos Mitai avsluttes kvelden med en poroporoaki, en avskjed, så bli til den er over før du går til skyssen hjem. Mitai-kvelden, steg for steg gir hele programmet. For å se hvordan velkomsten skiller seg fra de andre stedene, kan du lese vår sammenligning av de fire kulturopplevelsene. Familier med små barn finner råd om alder i Rotorua med barn. Hāngī-middagen forklart tar for seg måltidet som følger etter velkomsten.